Wednesday, February 21, 2007
Læring i praksis et sosiokulturelt perspektiv
Pensumlesing: Säljö, Roger: Læring i praksis. Et sosiokulturelt perspektiv. Cappelen akademiske Forlag 2001.
”Antakelsen om at læring og utvikling skjer gjennom deltakelse i sosiale praksiser og gjennom kommunikasjon med andre fører til en slags kulturell psykologi (Bruner 1996, Cole 1996). Den utviklings-, lærings- og kognitive psykologien som kommer fra dette perspektivet, handler om hvordan mennesker blir eksponert for, tilegner seg strukturerende ressurser, former for menneskelig kommunikasjon og forestillinger, og hvordan de lærer seg å samarbeide med andre i sosiale praksiser og konstituere omverdene på ulike måter. Den vil gi et bilde av hvordan vi lærer, tenker og handler i samfunnsmessige praksiser, der vår adferd er integreert i virksomheter, og der vi anvender redskaper. Våre evner ligger nå i stadig større grad utenfor kroppen og hjernen vår, og læring handler om å kunne håndtere artefakter i form av symbolske systemer og fysiske redskaper. Det dreier seg ikke så mye om å overføre informasjon, men å skape aktiviteter og miljøer der mennesker kommer i kontakt med og blir fortrolige med slike kulturelle redskaper” (Säljö 2001:255).
Hvilke kommunikative erfaringer tillates ulike grupper å gjøre?..
Hvordan fordeles mulighetene til å delta kvalifiserende og utviklingsorienterte kommunikative virksomheter?
Institusjonaliserte virksomheter risikerer å bli konservative og få problemer med å innpasse nye arbeidsmåter.... Skolens kommunikative tradisjon oppstod i et informasjonsfattig samfunn.
Vår kunnskapsverden er blitt abstrakt, og den kan være vanskelig å nyttiggjøre seg erfaringer når den begrepsverden en møter i institusjonelle sammenhenger, bare i liten grad blir bekreftet i hverdagen.
”Samtalen mellom den mer kompetente og nybegynneren må alltid pågå. Og det er nettopp i interaksjonen mellom mennesker at kunnskaper og ferdigheter får liv. Muligens er dette den eneste tesen som holder uansett hvilke redskaper mennesket utvikler (Sälö 2001:256).
”Antakelsen om at læring og utvikling skjer gjennom deltakelse i sosiale praksiser og gjennom kommunikasjon med andre fører til en slags kulturell psykologi (Bruner 1996, Cole 1996). Den utviklings-, lærings- og kognitive psykologien som kommer fra dette perspektivet, handler om hvordan mennesker blir eksponert for, tilegner seg strukturerende ressurser, former for menneskelig kommunikasjon og forestillinger, og hvordan de lærer seg å samarbeide med andre i sosiale praksiser og konstituere omverdene på ulike måter. Den vil gi et bilde av hvordan vi lærer, tenker og handler i samfunnsmessige praksiser, der vår adferd er integreert i virksomheter, og der vi anvender redskaper. Våre evner ligger nå i stadig større grad utenfor kroppen og hjernen vår, og læring handler om å kunne håndtere artefakter i form av symbolske systemer og fysiske redskaper. Det dreier seg ikke så mye om å overføre informasjon, men å skape aktiviteter og miljøer der mennesker kommer i kontakt med og blir fortrolige med slike kulturelle redskaper” (Säljö 2001:255).
Hvilke kommunikative erfaringer tillates ulike grupper å gjøre?..
Hvordan fordeles mulighetene til å delta kvalifiserende og utviklingsorienterte kommunikative virksomheter?
Institusjonaliserte virksomheter risikerer å bli konservative og få problemer med å innpasse nye arbeidsmåter.... Skolens kommunikative tradisjon oppstod i et informasjonsfattig samfunn.
Vår kunnskapsverden er blitt abstrakt, og den kan være vanskelig å nyttiggjøre seg erfaringer når den begrepsverden en møter i institusjonelle sammenhenger, bare i liten grad blir bekreftet i hverdagen.
”Samtalen mellom den mer kompetente og nybegynneren må alltid pågå. Og det er nettopp i interaksjonen mellom mennesker at kunnskaper og ferdigheter får liv. Muligens er dette den eneste tesen som holder uansett hvilke redskaper mennesket utvikler (Sälö 2001:256).
// posted by Unknown @ 11:24 AM 
Subscribe to Posts [Atom]